STEMMER I TIDEN * Dikt av Sigve Lauvaas Side 10-18 (Bok 7-2010)

Asches-Munch-ill

Side 10-18

HØRE TIL

Når jeg ikke hører til

Er jeg redd for å banke på,

Og blir taus til slutten skremmer meg

Inn i varmen, inn i ordene

Som holder meg levende

Som et bankende hjerte,

En metropol av lys på en øde slette.

Jeg blir avslørt av min egne,

Og skriften åpner seg mer og mer,

Som en lysning i skogen.

Og sirenen går, og kanonene brøler

Inn i et nytt år

Med patriarker og disipler på vandring.

Jeg er redd for å bli lyst i bann,

Og beveger meg langsomt

Med våkne øyner, med følsomme hender

Mens solen slikker regnet i fjellsidene

Og bærer meg varsomt,

Så jeg ikke skal falle på noen stein.

SMØR

Jeg dikter et meierispann, melk og smør,

Og holder hodet høyt

På stien til en gammel støl.

Og hvilesteinene er gode som gull

Mens jeg veier mine ord for prest og hver mann

Som kommer i veien, som øyner

Og stjerner av en ny virkelighet, -

Hver dag med rikelig niste,

Som en soldat på jobb.

Og smør er som når jeg hører til,

Og er hjemme med hele meg,

Og skriver ny poesi, vers som rolig vokser frem

Som gras og blomsterlyng, og lauv,

Melk og honning.

Ja, ordene lever i blodet, som celler, som rom

Av speil som åpner og lukker, og blinker

Som stjerner, og viser vei, og vil ut og fram,

Som nyfødte barn.

11

REDD

Jeg er redd for å leve i flokk, bli bitt av basillen

Som skal redde verden.

Jeg er redd blikket mot menneskene

Som holder kontroll, og fører regnskap

Og fører navnene i store register

Jeg er redd for å ikke strekke til,

Veie for lite eller for mye, så jeg ikke passer til dressen

Eller kjolen, når jeg skal flytte far hus til hus,

Fra det ene til det andre, som en tordivel

Som vandrer hvileløst, og søker så lenge det heter dag.

Jeg er redd revolusjonen, og kloden som er på randen

Til å gå under, med mørke skyer og kjølige vinder

Som driver mot stupet, som holder oss på kanten

Til de lovløse stup av fornedrelse og moral,

Der sorte engler flyr opp og ned, som dødens hjelpere.

Jeg er redd at ordene ikke blir hørt, at sangen stilner

Som havet, og summingen fra bekken

Går over i taushet fra de grå murene

Som tegner grenser, og holder oss fanget i hundre år,

Til vinterfjellet revner, og vi er fri som fuglen.

SKY

Jeg sitter på en sky og skriver.

Og ordene renner bort

Som regn i en dyp brønn.

Og alle er hjelpeløse uten disse ordene

Som holder oss sammen

Som regndråper, som molekyler,

Som luft og kjærlighet.

Og vi snakker om musikk,

Og sender signaler og bilder,

Og kommuniserer med smil og øyner

Som små barn som lærer

At skyer gjør graset grønt

Og holder verden levende, som håpet

Til den som har mistet en kjær venn.

En hjelpende hånd er alt vi trenger

Som skal videre, over fjellet

Som en sky, tit det hellige landet,

Der jeg sitter og skriver

Navn etter navn.

12

Å VÆRE

Vi må være

For å bli.

Vi må løfte

For å berøre.

Jeg reiser i min egen verden,

Og hører stemmer.

Jeg er et menneske

Som voks ut av et modent aks,

Og ble til millioner celler

Med munn og kropp.

Jeg er en lilje

Som får næring fra vann og jord,

Og strekker meg mot stjerner

Som hvetekorn,

Og kysser luften som gir oss alt

I en sum av gaver.

LYNG

Jeg lytter til lyng,

Og elsker ømhet og varme.

Og mine ord lever i honning,

Alle kan smake.

Lyng er som musikk,

Som skjønne toner som stryker

Over kinn og panne,

Som en kraftfull hånd

Fra fjellet.

Jeg kjenner vinden i nakken,

Og bøyer meg som et hjelpeløst barn

Under en gammel stein,

Og våkner som en huleboer

Med lyng til hodepute.

Og lyngen svetter i solen

Som stiger inn,

Og glitrer i mine tindrende øyner,

Som roper etter en vakker dag

Med gull i håret.

Og min elskede ligger i lyngen

Og smiler som en engel.

13

STILLHET

Livet tørker ut

Til stillhet

Og tomme klager.

Det er alltid noe urokkelig

Med stillheten,

Noe fremmedartet

Som gjester oss.

Lemmene våre hungrer etter luft

Som favner oss som vev

Inn til hver minste detalj,

Til øynene krymper seg sammen

Og blir til lauv.

Og stillheten roper til alle

Som stjerner,

Mens vi vandrer her nede

Og glemmer at vi hører til.

ENGEL

Hvilken engel kommer til oss i kveld

Og holder oss i hånden når vi sover

Og vekker oss til en ny dag?

Og hvilken engel nynner i vårt indre

Når vi slapper av under solen

Og reiser med toget?

Vi holder oss friske når vi tenker på engler

Som banker på som små barn

Mens tiden renner bort.

Og landskapet stråler i lys

Når englene synger i natten

Og gir oss nøklene til Paradis.

ISFJELL

Vi flyter ved et isfjell, og er selv en risiko på havet

Når bølgene slår, og båten tar inn vann.

Vi er oppslukt av en utydelig masse som lokker

Isen tilbake, uten at vi kan se virkningen

Når isen er smeltet, og havet suser

Om kapp med skogen som synger på land.

14

DØRER

Dørene står åpne.

Håpet kommer inn

Som en puddel,

Som en koffert fra Amerika.

Morgenlufta kommer inn

Med glede og tårer

Som våre barn tar med seg.

Åpne dører er som vinduer

Som speiler hverdagen

Og elven som kommer

Med sin stemme.

Dørene er våre øyelokk

Som blinker som fyrtårn,

Som stjerner i et uendelig rom,

Og kysser støvet.

SKREKK

Far min sier: tannlegeskrekk

Er helt vanlig, som bøker

I bokhyllen, og bilder

Som ligger arkivert i tusen år.

En må våkne snart,

Så en kan pynte seg for natten

Som reiser forbi med arr og sår

Etter oppbrente raketter.

Og skrekken lever i oss

Til vi blir gamle og grå,

Til vi trenger hjelp, og en rullestol

Til å komme forbi stupet.

ENSOM

Jeg trenger hjelp til å finne navnet,

Og lys til å se alderen. Jeg trenger hjelp til å bekjenne

Hvem jeg er - når jeg er i selskap, og skal hilse

Etter skikk og bruk, som en gjest som reiser fra sted til sted,

Uten koffert og kompass, uten malerskrin og ord,

Oppslukt av den ene som kjenner alt.

15

ÅND

Den menneskelige ånd

Er et omriss av kjøtt og blod,

Som fører oss videre som lys

I en omskiftelig atmosfære.

Denne ånd fører oss frem,

Og gir oss noe nytt hver dag,

Til vi elsker å bli båret

Inn i nytt landskap, og nye rom,

Som en blind.

Ånden holder oss fast,

Og åpner vårt indre, mer og mer,

Som en flyktning,

Til vi letter som en fugl,

Og søker vårt eget,

Og blir elsket som den vi er.

HJERTE

Hvem har revet mitt hjerte i stykker?

Hvem har knust min sjel?

Gnisten som førte meg de tusen mil

Er sloknet, og stjernen har sluttet å blinke.

Eller er jeg blind?

Jeg har ikke lys. Visdommen roper i fjellene

Som et ekko, og slår sprekker,

Men jeg er døv, og har ingen til å tale med.

Musikken er stilnet, bare instrumentene

Forteller minner fra ungdommen,

Da jeg var et foreldreløst barn,

Mitt hjerte bærer hodet høyt, og mine hender roper

Etter den ene, som er langt borte.

Og kaffen blir kald, og jeg sovner med en bønn

Om å se klart, og høre stemmen

Før det er for sent, før alle klokker tier.

16 

NY DAG

Hver dag er begynnelsen til en ny dag,

En reise som varer lenge,

Som toget til Sarajevo.

En ny dag er som blikket hans

Eller hennes som puster der ute

Og alltid er velkommen.

Jeg har sett netter komme og gå,

Og en ny dag som favne alle med kyss.

Og brødet deles rikelig,

Som til en tørstig kamel.

Hver dag har en plass i landskapet,

Men plutselig er vi alene

Og speider etter en ny dag med vinger

Hvor vi kan tørke våre bein.

TRÆR

Mine kjære lever som trær,

Og gråter som trær,

Og grønnes i generasjon etter generasjon,

Til skogen blir hugget

Og rullegardinet kommet frem.

Mine kjære bor i fjellet,

Og hvisker som lemen og røyskatt

Til en ny dag, mens solen skinner,

Og favner gull og gråstein, som den elskede

Nettopp er kommet hjem.

Og trærne holder meg våken

Og lever i de levendes hus, som barn,

Og drikker vann fra kilden,

Som en kronet jomfru på vei

Til ditt hjertes tempel, og en ny dag.

UTEN FRIHET

Dette folk er et partiløst folk, uten perestrojka,

Med sigd og hammer som fletter de fryktløse sammen

Til en horde som omfavner diktaturets tyranni.

Dette folk lyser i revolusjonens navn, og tier i beruselse.

17

TID

Å nei, hvor klokkene kimer i dag.

Å nei, hvor tiden jager.

Som hest i trav er min beste venn.

Tiden ruller som bølger frem,

Og kommer aldri tilbake.

Tiden er avtale, stemmen som går.

Snart er jeg alene, og klokkene slår.

Mitt liv er i himmelbane.

Det suser i lauv, og jorden tar fyr.

Det brenner i verden, og jammer og gråt

Kveler den tørstige slange.

Og tiden flyr som lyn over alt,

Og skygger min stillhet og latter.

Jeg skriver et brev, og reiser til slutt

Til himmelens glitrende skatter.

STATUS

Fra dag til dag kan statusen males frem,

Og lampene smiler i stuen.

Kjøkkenbordet er ryddet og glemt,

Mens pc’en styrer jorden.

Jeg vil ikke forsikre, for i dag er i morgen.

Og nøklene ruster mens menneskene gisper

Og stues bort i en hvitmalt gang,

Mens vi lytter til englekoret.

Og strøm er makt og velde til høyest pris,

Og ingen spanderer, og ingen forventer retur.

Alt må betales med renter, som vannet

Og brødet - som levende ord.

ALENE

Det er ikke rart at jeg er alene, når alle andre har gått,

Alene med kroppen, og speilet – som lyser,

Og gir mitt hjerte en lengt mot en høyere stjerne.

Alene i verden, som en fugl uten vinger,

Alene med alt, for å sikre eiendommen, og båten

Som seiler på de syv hav, til solen kommer igjen.

18

VERDEN

Jeg tenker verden i sluttstadiet,

Ferdig til siste akt.

Verden lover å frakte alle over isen,

Til andre siden av polhavet,

Til en festning av kjærlighet,

Der mørket er lys,

Og glemselen en åpen bok

Av visdom og likevekt.

Verden er et utsiktstårn, en søyle

Som holder menneskene sammen.

Og den som kan se har tiden bak seg

Og strekker seg etter det som kommer,

Som barn etter en kjærlig far, eller mor,

Som favner den elskede

Med honning og dadler.

TAKK

Takk, jeg har det bra.

Har du det bra?

Din skjønnhet fører meg over havet

Til de glemte stier. Og bildet tar jeg med meg

Hver dag, og smelter det om

I mitt hjerte, for å ta del i din innsikt

Og kjærlighet, og visdom,

Som alltid holder meg oppe.

Takk for hver dag.

Jeg løfter hendene og takker

For alt du har gitt meg, og alt du gir.

Jeg skriver ditt navn i ånden

Til en påminnelse for alle opplevelser,

Alle ord du gav meg, og gir meg.

Og båtturen på havet lyser

Som et speil fra sjelsdypet.

Og jeg lukker mine øyner, og gråter

I sorg og smerte, i avmakt over ditt navn,

Og jeg lengter dag og natt

Å få møte deg igjen, se dine øyner,

Virkelig, som en levende engel,

Et mysterium,

Min elskede, min elskede skatt.