STEMMER I TIDEN 2010 *Sigve Lauvaas

Fjell-ill

Side 30-35

REGN

Nå er vannet under oss,

Dypt og velsmakende.

Jorden fylles med vann

Og markene flyter.

Regn kommer overalt

Og renser luften.

Og havet stiger,

Og skyene blir tunge.

Vannet holder oss flytende.

Vi seiler med tiden,

Og klamrer oss til regnet

Som til en god venn.

DIKT

Det er godt å finne en solstråle.

Hver eneste pust av lys

Som streifer meg, er som et kyss,

Som en etterlengtet hånd

Som fyller meg med glede.

Disse toner fra horisonten

Er søt musikk, som varme klær

I vinterkulden,

Der alt faller til ro.

Og overalt lyser det fra stjerner

Som treffer oss med smil

Og rører ved vårt hjerte

Som barnestemmer.

SOL

Etter en lang vinter lengter alle etter sol.

Og jorden tar imot som en sulten tigger

Etter kalde netter på prærien.

Solen er nedarvet som vårt hellige lys,

Som en styrelse fra oven,

Som favner oss som uteliggere

På grensen til livet.

TIDEN

Tiden er flyktig.

Den kryper over oss og i oss

Som lys og skygge.

Og vi er avhengige av tiden

Som luft og vann.

Tiden er ingen enslig svane,

Men en strøm av bobler i luften

Som rører ved oss

Som sol og måne.

Tiden driver hjulet i himmelrommet,

Og tusen andre hjul

Som ruller i voldsom fart

Til maskineriet stopper,

Og vi er vel i havn.

VANN

Vannet stiger, og dagslyset stiger,

Og alle fødte og ufødte stiger

I skapelsen som speiler himmelens øyner,

Som adam og eva.

Og dødens porter er åpne,

Og vannet stiger over jorden, som i Noas dager,

Og solformørkelsen er et faktum

Med glemte stier.

Vannet stiger, og menneskene forsvinner

I den dype stillhet, uten ørnens vinger,

Og uten holdepunkt i livet.

Og vannliljer vokser overalt til et minne

Om jordens undergang, og tapet av hellige engler,

Som voktet menneskene dag og natt

Så ingen hjerter ble knust.

FØLELSER

Sannheten er tro og følelse

Som roper i vårt hjerte.

Det er som ordet stiger frem,

Og vibrerer som en lærd

Med Herrens testamente,

Og åpenbarer Gud.

Følelse for skriften, for det enkle språk,

Som usynlig og guddommelig preger oss,

Som bildet av skapelsen,

Der ordet trer frem

Som Michelangelo,

I veldig kraft.

Ordet var i begynnelsen,

Og hver av oss er i ordet, som et lys,

I undring over det evige, og stillheten

Som favner oss alle som små barn

Med rytme og melodi

Av en fruktbar mor.

KJÆRLIGHET

Størst av alt er kjærlighet,

Som smelter snøen

Og skaper noe nytt.

Kjærligheten er åpne hender,

Og åpne dører mellom folk,

Og et hjerte for gode forbindelser,

Og kontakt med sjelsdypet,

Som roper etter Gud.

Kjærligheten gir seg selv

Som en førstefødt gave, som frøet

Til et langt liv i tjeneste for sannheten

Som bygger broer av lys

Som skinner i mørket.

Veien er en rettesnor for kjærlighet

Som åpner havet

Så alle kan gå tørre til andre siden,

Der frukten alltid er moden,

Og alle kan drikke av livets vann.

TID

Gi meg tilbake tiden.

La meg vær ung.

Hvem kaster tiden i mørket?

Jeg trenger mer tid

For meg selv.

Gi meg tiden til bake, kjære.

Åpn opp din hjertedør.

La meg få høre din stemme,

Slik jeg gjorde før.

Jeg kan ikke være pilgrim.

Jeg vil leve nå.

Gi meg en smak av tiden

Som aldri dør.

Jeg vil ha mer av tiden,

Og holde den i min barm.

Jeg vil ha lyset med meg

Så lenge det heter dag.

MUSIKKEN KOMMER

Musikken kommer inn

Og dirrer som en stemme

Fra gammel tid.

Musikken legger spor

I vegger og tak.

Når jeg står opp er tonen min,

Og stemmen trenger på

Som luft og vind.

Jeg elsker denne friske røst

Som dempet kommer til mitt rom

Og banker på.

Jeg elsker denne sang

Som stemmen gir.

Jeg fødes i en strengesky,

Forvandles med musikk og ord,

Som strømmer på.

Og alt blir nytt fra samme stund.

Som lyset fødes jeg til jord

Av stemmen din.

SKRIV MEG INN

Skriv meg inn i Himmelen,

Skriv meg inn.

La meg komme dit en dag,

Se med hjerte, sjel og ånd,

Være til i nye klær,

Som ditt barn.

Skriv meg inn på første klasse.

Jeg vil stige i ditt hus.

Jeg vil følge ledestjernen

Til Paradis.

Skriv meg inn, og la meg høre

Stemmen din.

Jeg vil vandre i din nærhet,

Lære mer om troens frukt,

Følge lyset gjennom livet

Til en åpen perleport.

DERFOR

Derfor må jeg løfte hånden,

Kjenne luften, kjenne ånden,

Vinke som en nattergal.

Jeg kan se, og føle smerte

Av et bilde, av et hjerte

Som ble knust i dag.

Derfor er jeg redd, og våken

Av all ondskapen og tåken

Som renner ut i bølgehav.

SKILT

Let ikke etter skilt og vei.

Du har jo et navn i ditt hjerte.

Den som vil vandre fra bygd og hjem,

Må kjenne om det er det rette.

Et skilt viser retning, og gir deg et svar

Om landskapet, hvor du skal lete.

Et nummer er navnet for Kari og Per.

Kompasset har byen i sikte.

RYDDE

Rydde skor og strømper,

Rydde brev.

Alt må ryddes til sin tid,

Alt skal frem i lyset.

Hvem skal rydde etter oss?

Hvem skal grave i mitt gull,

Når jeg skal flytte

Til mitt nye hjem?

BILDER

Vi er kommet lenger i dag

Uten ord.

Tiden taler med sitt lys.

Tusen bilder former oss hver dag.

Alt som strøs i luft og bok

Er skygger på vår vei.

Bølger ruller som en foss

Og preger alt som lever, alt som gror.

Vi er prisgitt kreftene i rommet.

Ordet vitner i vårt liv,

At vi er speil for noe stort og godt:

Vi er bilder i oss selv.

Vi er tidens tegn på jord

Vi er født av vann og brød av Gud.

Vi er verdens lys.

JEG SER

Jeg ser en mann som er fattig,

Og gir ham brød.

Jeg ser en som trenger hjelp til å vandre

Gjennom dødsskyggens dal.

Jeg ser fattige, som gir alt,

Mens de rike bygger slott.

Jeg ser en røver, og en blind,

Som roper: Jesus.

Jeg ser en venn.

36

STEMMER

Over og under er stemmer.

Det hvisker i gras og fjell.

Det hvisker i natten som stiger,

Hør stemmer i dagen som rusler

Ned i en sommerkveld.

I blinkende lys om natten

Høres et mektig ekko.

Se skyer forteller om været,

Og vi er et blinkende tre.

Mennesker stimler sammen

Og elsker sin egen kropp.

Byer blir hus med bobler

Som sprekker, en etter en.

Orkanen tar skogen med seg,

Og barnet rystes av håp.

NAVN

Du har et navn i mørket.

Og i lyset har du et navn.

Vi nevnes med farger på klærne,

Og jogger vår ensomme vei.

Farger i lyset er vakre,

Og drar oss mot fjell og fjord.

Øyhopp er tegn i tiden.

Vi reiser, og kommer igjen.

Den ene, og så den andre, finner seg selv.

Stemmer rundt oss vil forme,

Og vi er svake og små.

Men navnet må ingen glemme,

Og navnet til far og mor.

Våre søsken er stemmer i skogen,

Med glede og håp.

Men verden som rusler rundt oss

Er et evig hylekor.

Selv må vi bruke briller og hjelm

For å komme i mål.

Stemmen.Munch-ill

Side 19-29

SIGD

Det svinger en sigd i verden.

Åkeren er moden for høst.

Sigden drar over jorden,

Og jorden skjelver.

En månesigd lyser.

Sigden glinser inn vinduet

Og skriker som fuglekvitter,

Og slår i bakken med halen.

Jeg ser en fremmed jager i natten,

Og sigden er tung som bly

Over det glemte paradis,

Der alle sover som stein.

Sigden slutter ved ditt hjerte,

Og farer som ild over himmelbuen.

Og klokken tikker svakere

Til lyset er slokket

Og de foreldreløse er vinket i havn.

VÅREN

Våren kommer og blåser liv i alt

Som går i blinde, og lever med en begjærlig kropp.

Og nettene får gull av stjerner, og månen

Lyser stiene for menneskebarnets blod

Som pumpes frem, mens blomstene åpner seg

Og favner hele verden med en hemmelig glede

Over alt som er skapt.

Og vannet bruser, og kilden får en ny sang

Som løfter alt levende med glede,

Og skyene kysser jorden med tårer

Som er samlet over store hav

Til en silkebløt morgen under åpen himmel,

Der hud møter hud,

Og menneskene lærer å elske.

KRAFT

Der er kraft i et navn, i et ord, i øyner

Som møter et hjerte. Der er kraft i evnen å bære

Hverandres byrder, og i håpet, og troen som lyser evig.

I ROMMET

Jeg er i rommet.

Det drypper fra lysestaken.

Jeg gjenvinner likevekten,

Og ser etter vann.

Lyset skinner.

Jeg holder meg nær ovnen,

Og ser glør i asken.

Jeg er i rommet, som en tavle

Hvor alle navn er skrevet

Og tiden er regnet ut.

Min glade elsker er borte,

I drømmen.

Jeg husker smerten som levende ild,

Som smerte fra åpne sår,

Etter mange år med kjærlighet

Og beundring.

Jeg ser siste rest av lyset,

Som fylte meg hver dag

Og bar meg frem.

Jeg ser gjennom gitter og tåke

Den evige stjerne

Som forvandler og skaper liv

Som speil i speil.

Og ånden stiger i rommet,

Og det umulige blir mulig

Midt på natten,

Og hjerte møter hjerte

På et fuglebrett,

Og de hellige engler synger

Fred, og løfter den ene,

Som er min elskede,

Frem i lyset.

FIBER

Der er mange fibre i kroppen, fibre som holder vevet sammen

Og skaper den formen som passer til en fattig bror

Som sulter, mens brødet er ferdig, og vinen tømmes ut.

Og hver fiber minner om hender som bærer verden, og skaper liv

I pottemakerens verksted, som Adam og Eva i Paradis.

NATUREN ROPER

Dette er meg, lyder ropet fra det indre,

Og all naturen lytter

Av våryr glede.

Her er jeg med mine utgåtte sandaler

Og frosne tær.

Og hjertet slår som Big Ben

Gjennom tiden som renner bort.

Dette er spor etter mine fedre,

Dette er stemmer etter generasjoner før meg.

Og noen må lytte til min sang

Når havet bruser og skyene stryker trærne,

Og jorden seiler sin egen sjø.

Mine følelser bølger, og lyd av ekko høres

Fra tidlig barndom. Og veier møtes,

Som i et fremmed land, der språket blir løftet

Til dans på roser.

Kraften i stemmen bærer meg,

Og jeg flyr med vinden, og seiler på store hav.

Det er noe nytt som skal skje.

Og jeg bøyer meg i ærbødig for kongen,

Og hilser: Deres majestet.

Men alt har sin tid, og ånden beveget meg

Til et høyere platå, til et fjell

Som stuper i avgrunnen.

Og her fikk jeg et syn, å åpne boken

Som naturen har nedlagt i alle mennesker.

Og jeg leste mitt eget navn

Med gullskrift.

SAMLE

Vi samler. Jeg samler. - Honning gir meg glede,

Og jeg må stadig ha mer. Jeg reiser,

Og samler på minner. Kofferten er pakket,

Og jeg følger i samme spor. Jeg samler på steiner

Fra alle verdens land. Og snart er skålen full,

Og jeg kan begynne å leke navneleken.

Vil du være med?

Jeg samler til en stor fest, til en dag vi kan ta med oss

Som vann og brød. Jeg samler på frø for livet.

SNAKK

Lær meg å snakke.

Snakk inn i mitt øre, mitt hjerte.

Snakk til min sjel, om du vil.

Snakke, snakke.

Snakkeboble, ord som sprer seg

Over trærne, over fjell,

Langt, til Afrika.

Snakk meg hjem til slutt.

Og la meg være glad og frisk

Igjennom alt.

Snakk, min lilje, snakk så kjolen dirrer

Og lauvet faller av.

Snakk til rom og stjerner,

Snakk til regnet som til en venn og bror

Mens tiden går.

SNU

Snu ordene, og kroppen,

Snu arket, før det er for sent.

Snu underveis,

Så ingen vet hvor du skal gå.

Rop inn i mørket lys,

Rop tiden frem,

Så vi kan se hvor landet er.

Løft gitaren, og snu strengen

Så klangen kommer frem,

Så jorden skjelver.

Snu natt til dag, og lytt til sus i trær

Som åpner døren sin, og spør

Om du vil komme inn

I drømmen min,

Og elske meg som før.

Min hjertevenn er født til jord,

Og navnet roper i mitt blod:
Jeg elsker deg. Snu ringen av.

La ingen se at vi er par.

Takk himmelen og Gud.

SKOG

Hva vet skogen?

Hva vet fjellene som bøyer seg i natten?

Hva vet jorden?

Skogen taler inn i tiden.

Sus av trær holder oss våkne

Og bærer lyset frem.

Syng, min elskede, så skogen blir grønn

Og skjelver i vinden

Som tusen strenger

Av en vidunderlig fiolin som lever

Som barnelatter, og klappende hender

Etter en konsert av Chupin

Eller Beethoven.

Skogen bærer verden i sin hånd,

Og vinker ærbødig til alle.

Og trærne peker mot måne og stjerner,

I glans av gull, og suser i natten

Så vi nesten ikke hører sangen

Englene spiller.

EPLE

Epletreet brakk i vinter,

Og snøen la seg over hustaket

Som en kamel over en blomsterbusk.

Og frukten kom sent

Som et etterlengtet barn i hagen.

Og det lyste vakkert fra Bestemortreet

Som bøyet sin kropp til jorden

Og gav sin frukt: et eple

Til visdom for hele folket.

ORD

Lær meg å snakke. Snakk ord

Til mitt hjerte.

Ord er blomster som aldri visner,

Hender som aldri blir trette,

Lys som aldri slokner.

Lær meg å elske ord, så livet kan bli rikt,

Så jeg kan leve lenge i landet.

DIKTER

Store diktere dør aldri,

Små diktere dør på løpende bånd.

En dikter isolerer seg selv

Med dikt fra morgen til kveld.

Ord kommer til ens hjerte

Som en lys ide.

Og ordene traller i natten

Som uskikkelige barn.

Ordene beveger oss, og sender budskapet

Videre, videre – i en jevn strøm.

Ordene kommer alene, og i stim

Som makrell i tomat.

En dikter legger seg nådeløst ned

Og venter på den rette timen,

Og ånden fyller den levende sjel

Med kraft som beveger og bærer.

Kom ord til mine lepper. Syng kjærlighet.

Skap liv i mitt hjerte, og løft meg mot stjerner

Så jeg kan se, så jeg kan kjenne deg.

Jeg venter på et under,

Så gleden kan bli i mitt hus.

ENGEL

Jeg kan ikke velge engel,

Men en engel velger meg.

Og plutselig er den borte,

Og alt er svart og trist.

Øyenlokket er tungt som jord

Etter regn den mørkeste natt.

Engelen kommer i drømmen

Og skaper en atmosfære av himmel.

Jeg må innrømme at jeg stundom ser

Engler som åpner døren

Når jeg velger rett.

Hver engel har sin oppgave

Som menneskene,

Og kommer oss i møte på veien,

Slik det sømmer seg med kjole og hvitt.

TÅRER

Når en tåre faller

Er den ikke alene.

Når Herren gråter,

Er det for å skape rent vann.

Og jomfru Maria korser seg

Og går inn i det aller helligste,

Der skriftrullen er oppslått

På ordet fra Jesajas.

Hun skal føde en sønn,

Den førstefødte,

Og kronåkeren skal være moden,

Og alle skal bli mette.

Og den som gråter skal bli trøstet,

Og tårene skal bli til hav

Hvor fiskene kan leve.

Og hver skal få etter Herrens mål.

KOM

Når du kommer til meg,

Er jeg langt borte,

Og du er like nær.

Jeg ser føttene dine i rommet,

Og jublende omfavner du meg

Mens jeg ennå er ung.

Kom hjem til barnet som venter,

Og bordet som er dekket

Med honning og balsam.

Kom, min hjertenskjær,

Som fyller kroppen med glede

Og smelter snø og is.

Kom, lysets svane,

Og strekk ut din lange hals

Så jeg kan kysse din munn.

Jeg ser deg i tussmørke som en engel,

Og stemmen av ditt blod

Forvandler meg til en åpen dør.

VENNER

Det er vidunderlig med et fedreland,

Det er vidunderlig å komme hjem.

Det er vidunderlig med Israel,

Det er vidunderlig med venner.

Og alt er samlet i en sum

I det hellige Jerusalem.

Og venner synger om Golgata

Som gav oss evig liv.

Og frihetsbrevet er lest og hørt,

Og Israel er fritt.

All hat er død, og lidelsen er slutt.

Velsignet være Israel

Som gav oss vin og brød.

FORVIRRING

Det er forvirring i trærne,

Og menneskene er forvirret

Over måkeskrik og solnedgang.

Og forvirringen brer seg over havet,

Til USA, der fuglene dør i flokk

Som i en gammel film.

Forvirringen roper over hele verden

Med redsel og skrik, og jagerfly,

Til overvåkingen er slutt.

Forvirringen er ekte, og global,

Som temperaturen i atmosfæren

Og arret i våre blinde hjerter.

POETEN

Poeten bretter frem sine vinger,

Og trosser regnet, og jager mot et mål.

Poeten lengter til noe utenfor gjerde,

Der billedgalleriet er åpent,

Der trosten taler, og hunden snuser

Etter sine egne spor.

ORD

Ordene kommer som regn,

Som sol og varme,

Ordene kommer som piler og sverd

Og treffer sitt bytte.

Ordene søker en venn,

Og det myldrer av venner langs veien.

Og døtre og sønner føder nye ord

Som beveger oss,

Og sender ordene videre i rommet, som lys,

Som krefter som søker sin make.

Ordene går i blodet som vann og plasma

Og lokker til seg publikum,

Og fyller kroppen med glede og sang.

Ordene speider som gras og trær

Inn i det ukjente, og vugger oss i søvn

Når natten kommer, og ingen ser

Om vi kysser speilet

Som filmer oss hver dag.

PLOG

Plogen løper om kapp gjennom alt

Og åpner jorden for kornet

Som stiger og stiger.

Og plogen rører ved våre røtter

Når vi lever som trekroner og stjerner,

Og ikke vil plante eller så.

Ja, plogen kaster oss opp,

Og munnen blir aske,

Og himmelen blir gråsvart

Av farlig ulmebrann,

Mens vi venter på siste tog,

Der det ennå er plass.

ORD

Ordene synger som røde lepper

Inn i hjerte og sinn.

Hvert ord er en gave på reisen, en perle av gull

Som beveger oss, og åpner vårt liv.

BØLGER

Så nært er jeg bølgeslagene.

Mine lepper beveger seg,

Mitt hus blir rystet.

Jeg binder min kjepp og min stav

Til dette livet

Som åler seg fram med en hilsen til alle.

Og her er jeg med alt, som skrevet står,

Og ingen skal bli tilbake,

Ingen skal rope i mylderet etter vann

Når bølgene har knust verden

Og fangene er satt fri.

Jeg hører stemmer i tiden

Som bærer bølgene frem, som driver

Som villdyr over store sletter.

Og øynene fylles av angst

Når jeg ser tausheten i ansiktet

Til dem som klamrer seg fast til livet

Mens bølgene slår dag og natt, stadig høyere

Som en glefsende leopard.

VENTEROM

Vi er på besøk, på et rom, i en park..

Vi venter på friheten, og kneler.

Vi er foreløpig de eneste.

Vi har gjort et viktig valg

Mens tausheten klamret seg fast

I venterommet.

Vi venter på de gjenlevende, og barna

Som kommer etter hvert

Når tiden er inne, med et smil

Som vinden blåser bort,

Så vi kan hilse.

Krydret med klokker og gull går vi i land,

Og er kommet hjem etter en lang reise

Med forråtnelse og gjenopplivning

Til et stort orkester som forløser verden

Med musikk og jubel, før skyene ruller i lyn

Og orkanen bryter ned alle murer,

Så det gamle kan bli nytt,

Og de unge kan kysse sin elskede.